FEM åR SENERE SPøR JEG IGJEN: HVOR MANGE LIV SKAL Gå TAPT?

(Avisa Oslo): Hvor mange liv skal gå tapt før dette tas på alvor? Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv helt siden jeg første gang skrev om ungdomskriminalitet i en alder av 17. Fem år senere stiller jeg det samme spørsmålet.

Selv om det har gått fem år, ser jeg ingen endring. At et ungt liv skal bli utsatt for å bli skutt sier noe om alvorligheten om ungdomskriminalitet i byen. Selv om alle ofrene de siste fem årene er nye er problematikken fortsatt det samme.

Fellesnevneren er unge gutter som havner i et miljø hvor de finner trygghet der storsamfunnet svikter dem. Ungdommer som trenger å bli sett og hørt fra tidlig alder.

Les også: Oslo-volden blant de unge: Alle fra «opps-steder» skal tas

Aksepterer kriminalitet som et veivalg i livet

For hvert år som går, og for hvert nye offer som blir skutt uten at man iverksetter umiddelbare forebyggende tiltak tillater man å la ungdomskriminalitet blomstre. Man aksepterer at dette er et veivalg i livet mange kan ta. Kriminalitet aksepteres nærmest som et utdanningsløp – en quick fix.

Samarbeid mellom foreldre, miljøarbeidere, psykisk helsevesen, lærere, trenere og politiet haster. Det haster å satse på ungdommenes psykiske og sosioøkonomiske behov fra tidlig alder.

Det betyr å jobbe med de som forstår deres språk, kultur og tankesett. Jo tidligere man involverer seg, desto flere unge gutter kan man redde.

Når man tillater denne utviklingen av en så ung generasjon, tillater man også en hel gruppe mennesker å belaste sin psykiske helse mer enn sin fysiske helse. Det gjelder for offeret som faller utenfor. Det gjelder pårørende som mister en sønn, en bror og en god venn. Det gjelder lærere og nærmiljøet rundt. Det er en sterk psykisk påkjenning for alle rundt.

Når jeg for eksempel ikke lenger blir overraska eller reagerer på at enda en ung person i nærområdet blir skutt en mandag kveld, da indikerer det at det er på tide å gjøre noe.

Man har blitt såkalt «immun» mot dette. Og har man blitt «immun» så er det fordi man tillater å bli eksponert for slik hendelser år etter år uten at det for noen konsekvenser. Man normaliserer kriminalitet blant ungdom.

Det er meget alarmerende, men trist nok sannheten.

Derfor er det ikke tid for å vente på fem nye år før man begynner å tenke på løsninger. Det er og har dessverre vært samme problematikk siden 90-tallet, hvor det eneste som endres er hvilke nye liv som går tapt og hvilke nye former kriminaliteten får.