HAR SKAPT FORAKT FOR MENNESKER SOM SLITER MED RUS

(Avisa Nordland) Den har skapt forakt for mennesker som sliter med rus og den har gjort veien ut av narkotikaproblemene uhyre vanskelig for de som ønsker å gå den.

Avisa Nordland har i vår presentert en artikkelserie under fellestittelen «Ungdom og rus». Omtrent samtidig har nyhetsbildet i Bodø vært preget av dødsfallene til seks unge menn, dødsfall som muligens har koblinger til bruk av narkotika eller til gjeld knyttet opp til salg av narkotika. Noen av disse dødsfallene er fortsatt under etterforskning.

Les også: Victoria (27) sliter med alkoholavhengighet: – Mange tror ikke på det

I kjølvannet av de triste nyhetene og artikkelserien har vi sett et engasjement i kommentarfeltene som dessverre avslører et skremmende menneskesyn. Den utilslørte forakten for unge mennesker som har havnet i rusproblemer har vært direkte vond å observere.

Fullstendig uten nyanser og forståelse for hva som kan føre unge mennesker inn i skadelig rusbruk slås det bare fast at folk som har problemer med rus har seg selv å takke. Det er bare å si nei til en pille eller en pose med dop – problem løst. For de få som drar diskusjonen videre skisseres ofte to tiltak for å løse narkotikaproblemene i Norge: Mer politi og strengere straff.

50 år med en straffbasert narkotikapolitikk som åpenbart ikke har lyktes, skremmer ikke disse debattantene. Og denne linjen følges ikke bare av folk i kommentarfeltene, men også i politikken, sentralt som lokalt.

Norsk narkotikapolitikk har inntil den siste tiden vært dominert av en blind tro på at bare vi setter politiet på saken og følger opp med strenge straffer, som for mange har vært mye mer ødeleggende enn bruken av rusmidler, ja så ordner det seg.

Les også: Slik gikk det da Helene (18) tok kokain på fest

Med et slikt bakteppe er det kanskje ikke så rart at mange oppriktig mener at rusbrukerne ene og alene er ansvarlig for at de har havnet der de har havnet. Denne nedlatende holdningen til folk som sliter med narkorus, er sterkt befestet i det offentlige ordskiftet mye takket være den nevnte politikken og den stigmatiseringen som den har ført med seg. Når det offentlige Norge ønsker å straffe deg for bruk av narkotika, forsvinner åpenbart empatien hos veldig mange.

De aller fleste av dem som får problemer med rus, inkludert det kanskje mest skadelige rusmiddel av dem alle nemlig alkohol, ønsker seg ikke dit. De har kommet dit av helt ulike årsaker, årsaker som ofte ligger utenfor hva den enkelte har kontroll over selv. Rusbruken har kommet ut av kontroll, og endt opp i sykdom som krever behandling og forståelse, ikke anklager og forakt.

Omtrent samtidig med hyppige nyheter om problemer med rus for stadig flere, ser vi et helsevesen som svarer på utfordringene ved å redusere tilbudene og kutte budsjetter. Vi ser det i Helse Nord og vi ser det i Bodø kommune.

Norge er overmodent for en rusreform. Sist gang dette var aktuelt ble endringer i politikken effektivt stoppet av et Arbeiderparti som den gang (2021) var mer opptatt av å sikre politiets rettigheter til å fortsette å trakassere rusbrukere med uforholdsmessig bruk av såkalte verktøy som nakenvisitering og beslagslegging av mobiltelefon bare på mistanke.

Les også: Rita var et av Oslos første gatebarn: – Alle visste hva som foregikk, men ingen hjalp oss ut av dritten (+)

I fjor lovet det samme Arbeiderpartiet at de skulle komme tilbake med en stortingsmelding om endringer i ruspolitikken i Norge i starten av 2024. Nylig ble det kjent at reformen blir ytterligere forsinket.

Dette skjer altså mens vi ser stadig flere overdosedødsfall, vi ser direkte dødelige rusmidler i omløp, vi ser kommuner (deriblant Bodø) som sier nei til å etablere rusmiddeltesting eller sprøyterom og vi ser en nedbygging av psykisk helsevern.

Tydeligere kan det vel ikke sies at rusbrukeres problemer bryr vi oss kun om i festtaler, knapt nok der.

Men det er enda flere og store samfunnsutfordringer en rusreform kan være med på å løse. I den siste tiden har gjengvolden og brutaliteten i Oslos kriminelle miljøer økt kraftig. Vi ser tendenser til det samme lokalt, heldigvis i en annen målestokk – foreløpig. Fellesnevneren for mye av det som har skjedd i Oslo-området den siste tiden har handlet om narkotikaomsetningen, krig om markeder og narkogjeld. FNs høykommissær for menneskerettigheter kom i august i fjor med en rapport om de menneskerettighetsutfordringene det globale narkotikaproblemet fører til.

Debatten om norsk narkotikapolitikk må også handle om hva som vil være det beste verktøyet for å få kontroll over det rusmiddelmarkedet, med de positive konsekvenser det vil få i kampen mot kriminalitet og vold.

Som Arild Knutsen, leder for Foreningen for human narkotikapolitikk, sa på X (Twitter) mandag:

– Vi trenger tiltak som kan ta kontroll over illegale rusmiddelmarkeder, med ansvarlig regulering som kan eliminere profitten fra ulovlig handel og redusere mengden kriminalitet og vold. Tilnærminger som ikke tyr til å fordømme mennesker som bruker rusmidler som kriminelle. Men i stedet, ser deres situasjon gjennom en linse av menneskeverd og rettigheter.

Les også: Terje Tobias ble rusavhengig etter arbeidsulykke: – Et steinras av vonde følelser rett i hodet

Krigen mot narkotika har siden 60-tallet vært akkurat det, en krig. Den har dessverre vist seg å være svært gunstig for store og små kriminelle aktører globalt, nasjonalt og lokalt. Den har ført til at stadig flere doper seg, stadig flere overdosedødsfall og mange ødelagte liv. At det er nå er på tide å tenke nytt skulle være åpenbart. Samtidig er det lett å forstå at en helt ny strategi, med legalisering og statlig kontroll på narkoomsetningen, kan virke skremmende på mange som har vært vant med å tenke i straff/politi-sporet. Debatten må imidlertid tas, og det haster.

Tilbake til utgangspunktet mitt, forakten for rusbrukerne: Dypest sett handler dette om mennesker. Hvis dette var din egen sønn, bror eller søster du snakket om – ville du da skrevet på Facebook «Hva med å bare droppe å ta dop?» Eller: «Det er ditt liv og ditt ansvar – ta konsekvensen!». Terskelen er skremmende lav for å moralisere overfor folk som sliter med rus, og det er på tide vi innser at veldig mange av de involverte har havnet der av grunner de ikke kontrollerte selv.