JEG HåPER IKKE UTTAKET AV SKISTAD OG KLæBO BARE ER EN DESPERAT JAKT ETTER PENGER
Jeg håper ikke uttaket av Skistad og Klæbo bare er en desperat jakt etter penger
Et Norges Skiforbund som desperat gjør alt for å skaffe penger? Eller: Et Norges Skiforbund som tenker nytt og er i ferd med å fornye seg?
Jeg stiller spørsmålene fordi langrennslandslagene presenteres på onsdag. Løperne som skal gi nasjonen heder og ære i VM på hjemmebane kommende vinter – og i OL i Italia året etter.
Og her er det med løpere som egentlig ikke er med.
Ja, du kan lure. Dette krever en kort forklaring: Johannes Høsflot Klæbo og Kristine Stavås Skistad, er begge tatt ut, men står helt fritt i om de vil trene med de andre. De får gjøre som de vil.
Skal ikke «tvinges» med på fellessamlinger
Her går Norges Skiforbund (NSF) på akkord med seg selv. Forbundet som liker å skryte av at «sammen er vi gode». Og det har jo vært opplest og vedtatt i organisasjonen at det er på landslaget at utøverne blir gode.
Jeg håper at uttaket av Skistad og Klæbo er en virkelighetsinnrømmelse. For sannheten er jo at løpere kommer på landslag fordi de er gode. Kanskje er dette begynnelsen på at dagens landslagsmodell skrotes og at det kan tenkes nytt?
Les også: Ernst A. Lersveen
Jeg håper også at jeg med dette skimter et mer moderne NSF, som også innser at de beste, de store profilene, skal få større frihet både sportslig og økonomisk.
Med det mener jeg at utøvere, som vi ser med Skistad, får lov til å fortsette å trene i sin klubb, der hun er blitt verdens beste. Ikke at de skal «tvinges» med på fellessamlinger.
Og så må det bli aksept for at profilene, stjernene, får en større del av «kaka». Det er jo profilene som er inntektskilden til NSF, og da mener jeg det er helt rettferdig at profilene får realisert sin markedsverdi.
Desperat jakt etter penger
La meg ta et eksempel: En sponsor er villig til å bruke 20 millioner kroner på landslaget, men bare dersom sponsoren får bruke Kristine Stavås Skistad i diverse markedstiltak. Ja, da, mener jeg det må «dryppe» en og annen million på Skistad.
Sponsorene vil profilere seg gjennom de beste. Det må være lett å forstå – og godta.
Jeg håper noe av dette også ligger bak det spesielle uttaket av Skistad og Klæbo, og at det ikke er bare en desperat jakt etter penger. For det er jo viden kjent at NSF sliter med elendig økonomi.
Cathrine Instebø er daglig leder i langrenn. Det kan virke som hun har en mer markedsorientert tilnærming til langrenn enn forgjengeren, Espen Bjervig.
Det virker som alle er tjent med det: Profilene – og med det laget – sponsorene og Skiforbundet selv som får bedret sitt omdømme. Og kanskje kommer Vegard Ulvang som ny leder av langrennskomiteen?
Les flere kommentarer fra Ernst. A Lersveen
Sponsorene følte seg snytt
I praksis betyr uttaket av Skistad og Klæbo at NSFs sponsorer blir mer fornøyd. Flere av de har murret, de trodde de sponset verdens beste langrennslandslag, men de beste løperne sto utenfor laget.
Sponsorene følte seg snytt. Med de beste på laget har markedsverdien på landslagene steget med mange millioner kroner.
Hva får så Skistad og Klæbo? De får frihet.
Og jeg regner med at de får betalt for å ha «solgt» seg til NSF. Jeg vet ikke hvor mye.
Det jeg vet er at forbundet må ha fått Klæbo på det jeg vil kalle billigsalg. For skiesset får dekket utgifter til det som er viktig sportslig for han, som flere høydeopphold. Det jeg mener burde være selvsagt.
Men, for Johannes Høsflot Klæbo handler nå alt om å gjøre alt riktig fram mot det største i hans skikarriere, VM i sin egen skiløype. Og da er det ikke rom for å bruke en kalori på å krangle med Norges Skiforbund.
Les også: Disse ryker ut av landslaget